Her kommer vårt reisebrev fra Tanzania.
Totalt innsamlede midler 66 300,-
_______________________________________
Venner / familie (110 givere) : 43 700,-
Escape: 3000,-
Ski Bygg: 1500,-
Nettrafikk: 10 000,-
Eventyrfestivalen: 5000,-
PictureMyLife: 1600,-
Thea og Mia sitt kakelotteri / saft :1500,-
Utgifter:
___________
Utdanningsfond 2016 10 000,-
Utdanningsfond 2017 10 000,-
Støtte til Kindamba 13 000,-
Innlagt vann inkl elektriker og rørlegger 19 000,-
Kjøkkenutstyr, kleshyller, skoleuniformer 9000,-
Lokal handling av sandaler, undertøy og diverse 1000,-
Diverse innkjøp i Norge påskepynt, påskeegg, godteri 800,-
Påskemiddag / fest: 685,-
Førstehjelpsutstyr 2815,-
Støtte fra butikker og andre:
__________________________________
Select Collection: Bagasje overvekt
Europris: leker
Toys`r us: leker
Coop Norge: leker
Apotek1: hygieneprodukter
Ski tannlegesenter: tannkremer
Altus Norway AS: fotballdrakter og fotballer
Mona Tangerud: sengetøy
Erik og Elin Ingierd: tannbørster og tannkremer
Heidi Lindland/
Line Finskud/ Trine Rånås: gutteklær
Omtaler:
Forberedelser
Reisefeberen begynner å stige hos oss alle, mens vi pakker. Select Collection som har hjulpet oss med booking av turen, har skaffet oss plass til 160 kg bagasje. Det skal vi fint klare å fylle opp. Flere gavmilde mennesker og butikker har sponset oss med alt fra hygieneprodukter til leker, og fotballer.
Thea og Mia gleder seg til å overrekke gaver. Vi har også kjøpt inn påskeegg til alle barna, med godteri 🙂
6 fullstappede bager står klare til avreise.
Vekkerklokke, via bønnerop, til hanegal ila 1,5 døgn
Grytidlig lørdag morgen møtes vi på Gardermoen, klare for avreise.
Etter en mellomlanding i Doha, der vi våknet til bønnerop fra nærmeste Moskee, reiser videre til Dar Es Salam.
7 lange timer på flyet, på raden foran sitter en mann som har bestemt seg for å kun rope til sidemannen, vil lurer litt på om han skal holde på med det i 7 timer. Sidemannen til Ellen bruker tiden på å «grave etter gull» for så å tørke det på buksen (blir visst aldri tomt) og bak meg holder en på å kaste opp hver eneste gang han hoster…
Dette blir en lang flytur.
Vårt første glimt av Tanzania 🙂
Dar Es Salaam er et interessant kaos ifht visum, men vi kommer oss igjennom her også, med pass, visum og helsen i behold.
Vi kommer ut i ankomsthallen, og der hører jeg plutselig en stemme som sier» excuse me»?
Jeg snur meg, og ser en stor, blid dame, som smiler til meg med kritthvite tenner.
«Emma?» sier jeg- og hun nikker og gir meg en kjempeklem!
Hun snur seg og hilser på de andre, også de for klemmer, før vi beveger oss ut på parkeringsplassen, i en vanvittig varme.
Vi kjører i 7 timer, før vi kommer frem til Kidatu, der barnehjemmet ligger. 4 av timene kjører vi i bekmørke, og det er bare så vidt vi klarer å se folk som går og sykler i veien, vi kjører også forbi elefanter og giraffer på vei gjennom Mikubi nationalpark.
Folk kjører «som svin», og jeg må si at jeg har følt meg tryggere…
To trøtte jenter sovner underveis.
«Kidatu by night» er en interessant opplevelse.
Vi finner omsider et sted hvor vi får i oss litt pommes frites med ketchup før vi drar til gjestehuset der vi skal bo. Folk er fulle, nysgjerrige og innpåslitne.
Vi ankommer gjestehuset.
Det er to skeptiske 11 åringer, som titter rundt seg på de to rommene vi har fått låne. I huset bor også Emma sin søster og damen i «baren» utenfor.
Men etter en liten «pep-talk» på sengekanten, blir vi enige om at dette blir en opplevelse for livet, og at boforholdene er en del av dette. Det er to tøffe jenter vi har med oss. Vi drar ned myggnettingen, finner fem lommelykten og hver vår bok, og blir enige om at det er nesten som på hyttetur.
Våknet til hanegal – Karibu Tanzania! (Velkommen til Tanzania)
4 trøtte, gjennomsvette jenter våkner på morgenen av hanegal i hagen. Vi har sovet godt alle sammen. Nå er vi spente!
Vi setter oss i «baren» og det kommer 4 menn forbi leiende på en gris. De ser oss, gliser noen store hvite glis, og tak i bakbeina på grisen og trekker den etter seg. Griser hviner og hyler, og vi snur oss bort og holder oss for ørene. Vel vitende om at vi ikke får gjort noen ting med dette, og vi ønsker på ingen måte å gi dem noe oppmerksomhet. Det er grusomt å høre på…
De slutter heldigvis ganske raskt, og tusler videre…
Kl 11.00 hentes vi av Emma og besøke barnehjemmet for første gang. Vi bærer de 6 bagene ut i bilen, og kjører av sted. Det er ikke langt, men bagene er for tunge for at vi kan gå. Vi skal opp en stupbratt «klatresti» og Emma konkluderer raskt med at vi trenger hjelp til å bære. Hun roper på nabodamen på ca 60 år, som slenger 2 av bagene på hodet og trasker i vei…. vi titter på hverandre… litt usikre på hvordan vi skal tolke dette. Vi tar raskt tak i bagene som er igjen, og begynner å klatre sakte oppover.
Det er en merkelig følelse å se barnehjemmet.
Det har en fantastisk beliggenhet, med Udzungwafjellene i bakgrunnen.
Utenfor ligger et lite hus med en ku, hønene tusler rundt, de har en sklie, huske, en liten fotballbane og huset til kokka på nedsiden.
Når vi kom opp satt det to blide damer og ventet på oss.
De silte ris og forberedte lunch, og Emma benyttet sjansen til å ta seg en liten pause etter et langt døgn med sine nye gjester.
Vi får satt fra oss bagene på et rom, og begynner å pakke ut alt vi har med.
Jentene spilte fotball med barna.
Barna fikk hvert sitt lykketroll som de var kjempefornøyde med. Vi stusset litt på at den ene jenta (Zamda) på 5-6 år kledde av lykketrollet og begynte å rise det på rompa ganske hardt med en pinne. Det fant vi mer ut av senere, da Emma fortalte at barna blir riset med en stokk, hvis de kommer for sent på skolen.
De begynner kl. 7.00 på skolen, og mange av barna går hjemmefra mens det fortsatt er mørkt, også de aller minste… gatelys finnes ikke.
En av jentene (over) hadde på seg en av Thea sine kjoler, som vi sendte nedover i fjor.
Ballonger var SUPERSTAS!
De lekte lenge, med både oss og jentene våre.
Mobiltelefon med bilder fra Norge var også SUPERSTAS!
Maten er klar, for vi får beskjed om å sette oss inne i spisestuen. Her har de dekket på til oss ved bordet, og vi får bestikk å spise med. Maten er supergod! Ris og kukjøttgryte. En etter en kommer barna tuslende, og setter seg på gulvet med hver sin tallerken. De får like mye alle sammen, liten som stor, og alle spiser med hendene.
Mens vi sitter og spiser, kommer de store barna hjem fra skolen, i fine nye uniformer som vi har betalt for. Det er utrolig godt å se at hjelpen kommer frem. Alle rydder opp etter seg, og noen av de eldste barna vasker opp. Vi er spente, vi ser at noe skal skje.
De stiller seg opp ute på plassen, og alle er stille.
Plutselig begynner de å synge og danse.
«Karibu Tanzania!» («Velkommen til Tanzania») er det eneste vi skjønner, men alle barna synger et vers hver. Bortsett fra Kindamba. Han er sliten og trøtt, og setter seg ned på bakken. Zamba setter seg etterhvert ned og koser med han. Barna her har en utrolig omtanke for hverandre. De store passer på de små, trøster dem og koser med dem. De små er flinke til å ta vare på de aller minste.
De starter med sangleker, og jentene våre blir hentet, og dratt med.
Det er utrolig morsomt å se på. «Here she comes on her pony, riding on her big fat pony, here she comes on her pony, this is what she told me. Side-to-side-to side, my baby, back-to-back-to-back, my baby, front -to-front-to front,my baby, this is what she told me». Og flere sangleker kommer på løpende bånd.
Når sanglekene er ferdig, henter vi alle klærne vi har med oss, og det er tid for utdeling.
Det er en veldig takknemmelig» jobb» vi har her.
Vi har haugevis av klær, og vi holder opp ett og ett plagg. Barna rekker hendene i været om de tror det passer og Emma velger hvem som får. Kun basert på størrelse, etter det vi kan se.
De fleste rekker hendene i luften på alt som er, uavhengig av form og farge, og det er fullt leven når fotballdraktene blir tatt frem 🙂 De elsker fotballdrakter!! Til slutt står vi igjen med et par MESSI fotballsko i str 33. Det er kamp om å rekke høyest opp med hånden. En veldig heldig jente vinner kampen, og får prøve skoene. De passer!! Stor skuffelse blant gutta.
Utdelingen av klær er ferdig, og alle går inn på rommene sine med hver sin bunke.
Vi legger et stort teppe utover på bakken, og bærer ut hauger på hauger av leker. Store gutter kaster seg over babyleker og rosa armebånd med «I love girl it» på, og jentene leker med plastelina og kortspill. Vi lærer dem å hoppe strikk, og viser dem plastelina. De får også utdelt både håndsåpe og dusjsåpe, det synes de er supermorsomt.
I kassen til Emma har vi også fylt opp med tannkrem, tannbørster, håndkrem, såpe, nye lakener og mye annet! Etter fullstendig kaos i et par timer med lek er det på tide for oss å dra ned på gjestehuset igjen.
På nedsiden av huset spiller de store gutta fotball, og en av naboguttene er ivrig etter å vise oss danseferdighetene sine. Han gliser bredt fra øre til øre. Det er morsomt å se gutta i Follo-drakter 😉
Vi tar en kald brus og kortspill-pause utenfor, og forsøker å samle tanker og inntrykk, før vi skifter ut av gjennomsvette klær, og drar av gårde på middag hjemme hos Emma sin ex-mann, der hennes egne barn bor.
Her får vi bananer fra egen hage, og kukjøttgryte med ris. igjen, veldig god mat.
Ny kortspillpause, og en kald brus, før vi legger oss for kvelden. Tror vi… låsen inn på rommet der Thea og jeg sover har gått i vranglås. Klokken er 23.30, og jeg får tak i Emma, som må få tak i en snekker. Han skrur av listene, og får åpnet, så vi kan hente tingene våre. Det er ekstremt viktig å låse soveromsdørene våre, så vi må bytte rom. Det er litt nedtur…ny tilvending. Emma børster bort en liten maurtue på sengen, og lover at dem aldri kommer tilbake. Vi henter lakenet fra forrige seng, og legger oppå. Vi er trøtte, svette og slitne. Første dag på barnehjemmet er over. Det har vært en overveldende opplevelse.
«Baren vår» på gjestehuset.
Her koste vi oss med kald brus og kortspill på kveldene.
Kl. 10.00 ble vi plukket opp av Emma, og vi dro på markedet for å handle. Vi kjøpte sandaler til alle barna i en ganske så interessant butikk, som var en blanding av skobutikk og innsektsafari, vi kjøpte undertøy til alle , og de fikk hver sin kam. I går løp en av jentene rundt med en rosa kam, som hun både brukte til å gre håret med, og rense neglene med. Dette var visstnok en av de store jentene sin kam, så det var ikke spesielt populært. Vi tenkte derfor at dette kanskje var en hyggelig investering 🙂
Deretter bar det ut på kyllingjakt…
Ferske, frittgående, levende kyllinger, som skulle bli middag :-S
Dette var også ganske intenst og uvant for jentene. Kyllingene slippes ut foran oss, og de bærer dem i bare vingen. De tar dem med seg rundt hushjørnet for å kappe hodet av dem, deretter får vi dem tilbake i en pose. Vi kjøper brus og poteter, og kjører av gårde til barnehjemmet.
Når vi kommer opp dit, har jentene våre en stor oppgave foran seg.
De skal pakke 22 påskeegg med godteri som de skal dele ut, og blåse opp en haug med ballonger.
Ellen og jeg inspiserer vannhullet vi har betalt for, og diskuterer kostnader for pumpe, rørlegger, elektriker, betongforsegling og div annet som skal til, for at dette skal bli en velfungerende og varig løsning.
Sikringen er tauet som er festet på trerammen, som legges over hullet når de ikke graver. 
De klatrer ned ved hjelp av små hulrom de har laget underveis. Dette ser ikke trygt ut i det heletatt. Men de har vært ekstremt effektive. Det er ikke mer enn snaue to uker siden de fikk beskjed om at de kunne starte gravingen, og hullet er nå ca 11 meter dypt, og de skal ned til 17-18 meter for å nå ned til grunnvannet.
De er 3 menn som graver for hånd med spade. De graver kun om natten pga den ekstreme varmen, og kun med lyset fra en mobiltelefon.
Det er veldig hyggelig å komme tilbake til barnehjemmet. Så godt som alle barna har på seg klær de fikk utdelt i går. De blir etter hvert av gårde for å hente vann, for før festen skal alle dusje, eller vaske seg. Det er langt og gå, og som nevnt tidligere er det en bratt «klatresti» opp til barnehjemmet. Å kunne hjelpe dem med å finansiere dette, betyr ekstremt mye for barna. En av guttene har polio, og sleper litt på det ene benet, men også han er med og bærer vann. Alle har sine oppgaver, og alle utfører dem lydig.
Til lunch får vi servert oksekjøtt som lapskaus, med BANANER!
Igjen, er vi litt skeptiske, men det er SUPERGODT!! Er det noe de kan her, så er det i hvert fall å lage mat 😀
Etter mat er det tid for lek, og kos med barna.
De store barna kommer hjem fra skolen i nye fine uniformer som vi har sponset.
I tillegg får vi omvisning på barnerommene, og får se på hyllene vi har betalt for. De gamle hyllene var oppspist av maur, men disse er laget av en snekker i skikkelig holdbart treverk. Hyllene er fulle av klær blant annet fra oss.
Til og med de lyseblå og rosa barnehagesekkene, som de eldste barna syntes var kjempefine til skolesekker, ligger på hyllene.
(Fortsetter under bildene)
Joyce, kokka sin datter hadde slått armen sin kraftig, og gråt masse. Hun kom tuslende til meg for å få kos og trøst… så da fikk hun selvfølgelig det 😉 Dagen etter at vi dro, kjørte de henne på legevakten og hun hadde fått på støttebandasje og fått smertestillende.
Festen er i gang!
Alle barna er nyvasket og har på seg nye klær 🙂
I dag er det vi som er møkkete og svette fra topp til tå.
Men vi koser oss sååå fælt!!!!
Vi får digre posjoner med den ferskeste kyllingen vi noen gang har smakt, og hjemmelaget pommes frites. Det føles litt rart at vi sitter ved bordet, mens de andre sitter på teppet på bakken… angrer litt på at vi ikke satte oss på bakken vi også. Eller på trappa, eller noe.
Blir liksom litt feil…
Etter mat er det utdeling av påskeegg, og vi kaster ut 57 ballonger som jentene har blåst opp. Døren har vært låst i timesvis, og barna har nesten dødd av nysgjerrighet over hva som befinner seg der inne. De blir helt ville når vi kaster ut ballong etter ballong etter ballong 😀 
Det er fantastisk å se gleden deres!
Deretter setter vi frem et par splitter nye sandaler til alle, de får truser og kammer. «Det er julaften dag 2» her på barnehjemmet!
Emma forteller barna om vannet vi har betalt for, så de skal slippe å bære, og at vi har hatt med alle disse gavene til dem, fordi vi er så glade i dem. Og ja, det er rart å si at vi har blitt glade i dem etter kun 2 dager, men det har vi faktisk blitt. De vil ha en spesiell plass i hjertene våre for alltid, og vi kommer til å huske dem godt, hver eneste en av dem. Jeg har allerede bestemt meg… jeg skal tilbake.
Vi får klemmer av barna, og alle er så takknemlige.
Kindamba og Joyce sovner fra hele festen. En av gutta henter pledd til Kindama, Zamda kommer å retter på det fordi det ikke dekket føttene, og Thea koser med han, til Emma kommer og henter han og han får sove i armene hennes litt før han bæres i seng.
Vi henter stereoanlegget vi har fått låne, og da er dansingen i gang for fullt. Jentene våre blir dratt med inn i «mølja» av dansende, lykkelige barn, og vi smiler og ler så mye at vi får helt vondt i ansiktet 😉 Dette er det vi kom hit for.
Denne følelsen.
Følelsen av å vite at vi har klart å spre, ikke bare litt, med MASSE barnelatter!
De store jentene på barnehjemmet og Emma lærer jentene våre «Quaito»-dansen. Usikker på hvordan det skrives, uttales «kvaitå».
De fleste var ganske «varme i trøya» fra start, men Kindamba var veldig skeptisk. Han stod stort sett i døråpningen og tittet nysgjerrig på oss, og når vi nærmet oss, så løp han hylskrikende og gjemte seg. Etter hvert, når han skjønte at vi ikke var farlige, turte han å sparke litt fotball og han satt noen minutter på fanget mitt, men ellers var han ganske redd av seg. Kindamba er gutten på 2,5 år , som jeg betaler for at skal få være på barnehjemmet.
Basert på «kampen» om fotballskoene, har jeg allerede nå bestemt meg for å sette i gang en liten innsamling av pent brukte fotballsko, som jeg skal sende nedover til barna ila året. Bare å ta kontakt på sprebarnelatter@outlook.com om du har noen på lager.
Det er fantastisk å vite at vi har fått til dette.
Takket være så mange rundt oss, både venner, familie, bekjente, tidligere kollegaer, nåværende kollegaer, gavemilde innbyggere i Ski, butikker, jobb-kontakter, og Select Collection.
Tusen tusen takk alle sammen for at dere har støttet oss, og tusen takk til Ellen og Mia som ble med oss på denne reisen.
Spre Barnelatter! 
